Eldre siderhistorie
ELDRE SIDERHISTORIE
Sideren har en lang og ofte fascinerende historie. Helt fra eplets reise fra skogene i Sentral-Asia via Silkeveien og inn i adskillige store sivilisasjoner har eplet, og med tiden også sideren, blitt tatt godt imot og skubbet frem i sin utvikling. Med kristendommen har munkene tatt med seg ideer om frukthagestell til våre breddegrader og særlig de siste 250 årene har mere tilgengelig dokumentasjon om frukt- og siderproduksjon i Norge, steget markant. Eplet – av stamarten Malus sierversii – er mye eldre enn oss mennesker. I det som geologer kaller den tertiære perioden, som løp fra om lag 66 til 2.6 millioner år siden, bredte det seg et enormt skogbelte fra Nord-Amerikas østkyst via Beringstredet og gjennom Gansu-korridoren helt over i dagens Frankrike og Spania.
Poding ble veien til utbredelse
Ved Tian Shan fjellene i Sentral-Asia var skogen fri for de stadig tilbakevendende iskappene, hovedsakelig på grunn av varme havvinder fra sør i det Indiske hav. Andre ideelle faktorer som jordsmonn regn, varme, mm. lå til rette for at eplet over tid kunne vokse frem. Utbredelsen av eplet ble hjulpet av skogens store dyr som bjørner, hjorter, og villhester. Sistnevnte, et grovt tyggende trekkdyr, benyttet «Silkeveien» som migrasjonsrute og spredte dermed mange eplefrø mot vest. Det betød at eplet, fra tiden omkring landbrukets fremvekst i det 2. årtusenet fvt. (før vor tid), var et naturlig supplement til landbruket i Mesopotamia. Her ble poding en nødvendig problemløser for folkene som dyrket den fruktbare jorden mellom elvene Tigris og Eufrat. Poding er en transplantasjon av plantevev fra én eplesort til en annen lignende sort. Ved å pode, fremfor å plante et frø, sparer bonden tid fordi han ikke behøver å vente på vekst helt fra frøspiring, og i tillegg er han helt sikker på hvilken eplesort som vil vokse frem på den nypodede trestammen, og med årene utgjøre kronen på treet
Frukt brer seg i Europa
En meget viktig oppdagelse i historien til frukt, epler og sider. Ideen om å plante frukthager kjenner vi fra adskillige historier som for eksempel Babylons hengende haver, fra Homers vers om Odysseus´ frukthager og senere fra romernes adskillige nedskrivninger. Nettopp romerne var utrolig flinke til å få tanker og observasjoner ned på skrift, og derfor kan vi med overveiende sannsynlighet si at sideren formelt begynte i Romerriket. Den romerske forfatteren, Plinius den eldre (23-79), har i sitt store verk Naturalis Historia skrevet om hvordan frukt bør behandles både før og etter innhøsting. Plinius har meninger om hvordan frukt bør lagres; i nordvendte lagerrom med ventilerende vinduer på et hevet gulv over den kalde og fuktige jordbunnen. Tanker som først ble relevante i Norge mange hundre år senere. Takket være Karl den Store (742-814) fikk de vestlige delene av Europa oppleve en fornyet fredstid etter en urolig periode preget av mange folkevandringer etter Romerrikets fall i år 476. Det betød arbeidsro for dedikerte, kristne ildsjeler og flere munkeordener så derfor dagens lys, heriblant Cistercienser-ordenen grunnlagt år 1098 i Citeaux i Bourgogne i Frankrike. Munkene var flinke til å dyrke jorden, var arbeidsomme og ikke minst særdeles forretningsorienterte. De fant seg til rette i England og fra midten av 1100-tallet også i deler av Norge. I Hardanger kunne de observere et annet klima, et mer mildt klima enn ute ved kysten. Denne klimaendringen var viktig i forhold til fruktdyrkingen da munkene allerede befant seg langt mot nord, helt på 60* breddegrad, på lik linje med Sør-Grønland, Canada, Sibir og områder som generelt er bedre kjent for permafrost enn storstilt fruktdyrking
Norsk frukt
Dette klarte munkene og hele klostervesenet bidro generelt med viktige forbedringer i fruktdyrkingen, som eksempelvis podekunsten. Aldehage var en frukthave og apal betydde et eple eller epletre. Den tidligste dokumentasjonen vi har på fruktsalg i Norge daterer seg til den 2. august 1665 hvor Lars Amundsen Aga (1630-ca. 1685) lå i Bergen med sin båt for å selge sure kirsebær. Samtidig var det et sjøslag mellom nederlenderne og engelskmennene, og da myndighetene i Bergen i ettertid kalte inn vitner til avhør måtte Lars oppgi navn og årsaksforklaring til sitt opphold i byen. Når det gjelder poding var gardbruker Lars Larsson Bleie (1756-1827) tidlig ute for han lærte seg podning i 1775. Han podet morelltrær på Bleie av podekvister som han hadde fått fra prestegården i Ullensvang. Bleiegarden var tidlig kjent for morelldyrking. Rundt samme tid hører vi om Asbjørn Måge som arbeidet med å gjøre frukt flytende og han ble tildelt premie for denne jobben av Det Nyttige Selskap i Bergen i 1774. Han hadde «vist stor iver med frukttrærs planting, innpodning og (hadde) innrettet en bekvem maskin for å presse most av frukten». En annen harding, gartner, smed og stortingsmann, Johannes Pedersen Aga (1767-1838), importerte i 1792 to Gravensteinsepletrær til Aga i Sørfjorden i Hardanger. Eplene importeres fra Hamborg via handelsmenn i Bergen og ble plantet i jorden 1792. En eplevariant som fremdeles trives i dag i Norge og få, om noen andre eplesorter, har generert mer økonomi til landet enn Gravensteinsorten.
Knud Knudsen
Kort etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814 ble det på Tokheim ved Odda født en gutt ved navn Knud Knudsen Bustetun (1832-1915). Han skulle bli særdeles viktig for fruktdyrking i Norge. Knud var allerede som ung gutt sterkt opptatt av plantevekst, særlig frukttrær, og han tilegnet seg kunnskap fra utlandsturer så fort han kunne; tyske tidsskrifter om epledyrking holdt han livet ut etter sin studietur til Pomologische Institutt i Reutlingen ved Stuttgart i Tyskland i 1862. Knudsen kunne kunsten å fotografere og takket være hans iherdige innsats har vi mange innblikk i datidens fruktdyrking. Selv hadde han på et tidspunkt over 150 forskjellige eplesorter å se etter på Tokheimgarden. På 1800-tallet var fruktdyrking ofte en del av et gårdsbruk med sauehold og frukten ble derfor plassert i et mer utilgjengelig terreng.
Fruktdyrking er krevende, men sukkeret blir ”frigitt”
Frukttreet ble plantet i den røysdominerte delen av gårdsbruket, fikk lov å passe seg selv og så ble fruktene innhøstet når de var modne. Frukttrærne var mye høyere enn dagens trær, og som det fremgår av Knudsens bilder ble eplene plukket og nedlagt i små pileflettede kurver og så oppbevart i silde-tønner med tanke på videre distribuering (se illustrasjon 5). Fruktdyrking var en tungvint jobb, og fruktbondens bekymringer stoppet ikke med innhøstningen. Seilasen fra fjordene ut til avsettingsområdene var væravhengig og tidkrevende, og prisen for overmoden frukt var lavere enn prisen på helt ferske, friske og faste frukter. Denne fruktdistribueringen endrer seg på midten av 1800-tallet, hvor dampskipet og rutebåtstrafikken tar til. Dampdrevne skip kunne dekke lange distanser hurtigere enn tidligere seilbåter (se illustrasjon 6). Det betød større omsetningsradius og ikke minst økt omsetningsmengde. Nye tider var på vei med avviklingen av handelslovene i 1842 og 1857, hvor tilgangen på sukker endrer seg. En viktig del av siderens historie.
Skrevet av Kasper Wrem Anderson